Ikke materiell lykke
Vi går med et slags kontinuerlig håp, de fleste av oss. "Ting kommer til å bli bedre"! Et eksistensielt livsmotto, på tross av at livet for de fleste, år etter år, er og forblir, en rekke rutinemessige hverdager krydret med litt feriebasert pause innimellom. Så hva er da dette håpet, denne forventningen? Ligger det noe i det?
På toppen av et fjell, med utsikt så langt øyet kan se, frisk luft i lungene og rom rundt meg. Da kjenner jeg fred. Det beste er der fremme, men jeg tror ikke det ligger i en pengesekk eller i ha en flottere kropp. Jeg tror det beste som finnes i livet er opplevelsen av å være fri. Fri fra noe som tynger og gjør en redd og usikker. Frihet fra noe. Frihet til noe. Hvorfor er jeg noen ganger redd for å si det jeg egentlig mener og gjøre deg jeg egentlig vil? Jeg vet jo at det gir meg en utilfreds følelse på slutten av dagen. Allikevel holder frykten tilbake en indre stemme, et indre driv. Jeg er ikke meg, fullt og helt. Jeg spiller et spill, og jeg holder andre mennesker i skyggen av mitt egentlige jeg. Det er ikke godt for noen. Allikevel gjør vi det alle. Hele tiden. Vi gjemmer oss. Av frykt for mange ting. Og ofte med rette. Vi har blitt såra, skuffa og forlatt, bedratt og misforstått. Så vi gjemmer oss. Bak sminke, bak klær, bak vitser, historier, penger, tv´er, selvmedlidenhet, jobb, trening, halvsannheter, hvite løgner og regelret bullshit. Elefantene er store og mange, i vennegjenger, på jobben og i alle familier. Og vi lærer oss å leve med dem.
Frihetens pris
Man kan desverre ikke si at "det beste er der fremme" med den største selvfølgelighet. Det beste kan være der fremme, men det avhenger mye av våre valg. Første skritt til frihet er å finne ut at man ikke er fri. Mange ganger er ikke det så veldig hyggelig. Det kan være ydmykende og smertefullt å innse at man blir manipulert og overstyrt av en som kaller seg venn. Det kan være ubehagelig å kjenne på følelsen av at man i voksen alder kanskje danser litt vel mye etter mammas pipe. Eller at man bruker litt vel mye tid på iphonen eller drikker litt vel mye alkohol. Det er vondt å kjenne på at man gjør feil, og at man er svak og sårbar. Det kan være lettest å bare la ting være. Ikke tenke på det. La humla suse. Bare være halveis. Men til hvilken pris? Det vet bare du.
Not big enough for both of us
Å skulle drive en stor elefant ut av et rom, vekker naturligvis frykt. Tenk om den løper mot meg, og ikke fra meg?! Man har desverre ingen garanti. Samtidig kan man oppleve at ufriheten gnager så hard på en at man til slutt ikke bryr seg lenger. Det får bli elefanten eller meg, "my heart isnt big enough for both of us"!
Skulle vi ikke være sånne mennesker, som tør å lukke opp, på våre egne og andres vegne, for det som ligger aller nærmest våre hjerter! Jeg opplever at på de områder i livet der jeg har frihet, der får andre også rom til å være seg selv. Og omvendt. Våre felleskap og relasjoner er avhengig av at vi våger å ta de skrittene. Kanskje det tar lang tid å finne ut hvem man er. Men hva er livet egentlig, om man bare suser avgårde med strømmen og ikke våger å spørre: "er det noe jeg går glipp av her"?
Hva lengter du etter? Hva er du redd for?
Kan det beste fortsatt være i vente?
Frihetens pris
Man kan desverre ikke si at "det beste er der fremme" med den største selvfølgelighet. Det beste kan være der fremme, men det avhenger mye av våre valg. Første skritt til frihet er å finne ut at man ikke er fri. Mange ganger er ikke det så veldig hyggelig. Det kan være ydmykende og smertefullt å innse at man blir manipulert og overstyrt av en som kaller seg venn. Det kan være ubehagelig å kjenne på følelsen av at man i voksen alder kanskje danser litt vel mye etter mammas pipe. Eller at man bruker litt vel mye tid på iphonen eller drikker litt vel mye alkohol. Det er vondt å kjenne på at man gjør feil, og at man er svak og sårbar. Det kan være lettest å bare la ting være. Ikke tenke på det. La humla suse. Bare være halveis. Men til hvilken pris? Det vet bare du.
Not big enough for both of us
Å skulle drive en stor elefant ut av et rom, vekker naturligvis frykt. Tenk om den løper mot meg, og ikke fra meg?! Man har desverre ingen garanti. Samtidig kan man oppleve at ufriheten gnager så hard på en at man til slutt ikke bryr seg lenger. Det får bli elefanten eller meg, "my heart isnt big enough for both of us"!
Skulle vi ikke være sånne mennesker, som tør å lukke opp, på våre egne og andres vegne, for det som ligger aller nærmest våre hjerter! Jeg opplever at på de områder i livet der jeg har frihet, der får andre også rom til å være seg selv. Og omvendt. Våre felleskap og relasjoner er avhengig av at vi våger å ta de skrittene. Kanskje det tar lang tid å finne ut hvem man er. Men hva er livet egentlig, om man bare suser avgårde med strømmen og ikke våger å spørre: "er det noe jeg går glipp av her"?
Hva lengter du etter? Hva er du redd for?
Kan det beste fortsatt være i vente?
